Det er dessverre ikke sjeldent at man hører om hester som ikke kan rides bittløst, eller fortvilte ryttere som søker sterkere bitt fordi hesten blir for sterk for det de allerede har. Vi hører også om folk som ikke tørr å la hesten få gå på slakke tøyler i frykt for at den skal løpe ut, eller ryttere som gjerne ønsker å lære hesten sin å bli ridd uten bitt, men som ikke tør å gi slipp på gamle rutiner i frykt om hvordan hesten kommer til å reagere.
Det virker litt som at det er bittet som kontrollerer hesten og ikke personen som sitter oppå. Så synes jeg også at det er rart at folk villig setter seg opp på dyr på mange hundre kilo og håper at i dag ikke er dagen der de slutter å høre på metall-, gummi- eller lærbiten de har i munnen. Dersom dette var dagen hesten sluttet å høre på signalet fra bittet er gjerne løsningen å enten dra hardere eller bytte til et sterkere bitt som gir mer kraft.
Det å øke styrken på signalet vil ikke ha noe for seg dersom man har dårlig timing. Hvis man konstant er nødt til å øke styrken på signalet tenker jeg at det heller er noe som er galt. Enten er det et menneskeskapt problem hvor rytter rett og slett har lært hesten å ikke bry seg om bittet, eller så har hesten en fysisk plage som gjør at han heller velger å gå imot press.
Hester er sensitive dyr, og gitt at det ikke er noe fysiske problem som plager hesten vil alle hester kunne lære seg å reagere på veldig små signaler fra rytter uavhengig av bitt eller bittløst.
I programmet vårt "ridning trinn 1" viser vi hva vi gjør for å trene frem en lydhør, rolig og trygg hest. Hvis programmet blir fulgt riktig med god timing vil ridningen få en solid grunnmur. Hesten vil være rolig, men sensitiv og rytter vil har verktøy om hvordan fremtidige situasjoner skal håndteres dersom hesten blir sterk eller tar ut.
Malin Høyland