Jeg husker godt da jeg var 16 år og jobbet på en rideskole med et tredvetalls hester. Min jobb var å være turleder, hjelpegutt og ellers hadde jeg fri tilgang på alle hestene for å teste ut teknikker. Ofte ble jeg spurt om jeg kunne prøve å "fikse" problemer som dukket opp hos hestene, slik som hester som plutselig ble vanskelige å stoppe.
Alle disse rideskolehestene var ganske skjenkeldøde og var vanskelig å sette i gang. Helt standard prosedyre var å vri inn hælene og sparke godt inn i siden på hesten mens man samtidig gjerne smattet to, tre ganger. Så hadde det seg slik at jeg ble bedt om å hive meg på en privathest og uten å tenke meg om så kjørte jeg min standard prosedyre for å få hester igang, men denne hesten var svært følsom og sendte meg rett opp til himmels før jeg egentlig fikk med meg hva som skjedde. Det må ha sett ganske komisk ut, for jeg gikk virkelig rett opp i lufta. Jeg prøvde å ta meg for med hendene som ble kjørt godt ned i grusen før resten av kroppen fikk det harde møtet med bakken. Jeg måtte pelle grus og småstein ut av hendene mine i en uke og var ganske så forslått i noen dager, men det vondeste fikk jeg vel egentlig på stoltheten.
Jeg lærte mye viktig den dagen. Det er mer enn 1 grunn til å spørre så mildt som mulig og den dag i dag tar jeg på meg hansker for å trene fremmede hester.