Jeg tenkte jeg ville snakke om et veldig ømfintlig tema. Et tema som splitter mennesker og som alltid vil kunne føre til uenigheter.
Vi blir lært opp fra vi er små til at det ikke er greit å slå. Noen av oss får kjenne denne lærdommen bedre enn andre. Selv hadde jeg en vanskelig barndom hvor jeg ble psykisk og fysisk mishandlet, noe som førte til en PTSD diagnose. Dette har igjen resultert i at jeg hater vold og urettferdighet.
Vi ser ofte vold og tvang i hesteverdenen. For noen så er det så dagligdags at jeg tror man kan bli så desensitivisert for det at man ikke tenker over det. Jeg husker godt første gang jeg ble bedt om å slå en hest. Jeg var 16 år og hadde allerede jobbet med en del «problemhester» da det dukket opp et kurs i horsemanship. Jeg var sulten på ny lærdom og fikk gjort en avtale hvor jeg kunne hive meg med med en fjording jeg ikke kjente til. Ikke husker jeg hvorfor, men jeg kom altfor sent til timen og ble bare hevet rett inn i en allerede påbegynt time med denne fjordingen. Vi skulle lære hestene å leie ved siden av oss og stoppe når vi stoppet. Da denne sterke fjordingen bare fortsatte å buse seg forbi ble jeg bedt om å slå den i bringen med enden av leietauet og verden min braste sammen. Jeg kunne jo aldri slå en hest?? Dette magiske dyret som reddet meg da jeg var liten, som gav meg kjærlighet, som hadde vært min beste venn og nå skulle jeg slå slik som jeg hadde blitt mishandlet?? Jeg knakk sammen, forlot banen og klarte ikke være med på resten av kurset den dagen.
På kvelden ville skjebnen det slik at jeg skulle sove i samme lavvu som hestetreneren. Vi snakket om mye som jeg ikke fikk til å stemme helt i begynnelsen. Han hadde slik en respekt og kjærlighet for hester virket det som, men jeg kunne ikke fatte hvordan dette var forenelig med å kunne slå dem. Han hadde hester hjemme som han fortalte kunne gjøre de utroligste ting. Hvordan hang dette sammen?
Bare en liten stund etter den helgen fikk jeg muligheten til å besøke gården til denne hestetreneren og møte dyrene hans selv. Jeg fikk både se ham håndtere dem og prøve å ri dem. Det var ingen vold eller slag, kun fornøyde hester som reagerte for nesten usynlige signaler. Ikke trengte man å dra i noen tøyler eller dunke sjenkler hardt i siden på dem. Ikke trengte man å holde dem fast for at de skulle stå stille eller dra hardt i grimen for at de skulle følge etter. Ikke trengte man passe på at de ikke skulle trø på deg eller gå deg ned, nei, dette var helt rolige hester som virket fornøyde og harmoniske.
Jeg fikk fremdeles ikke det jeg nå så til å stemme med det jeg så da treneren holdt kurs, eller få denne harmonien til å samsvare med å slå en hest i bringen. Og treneren gjorde meg så oppmerksom på et par ting som jeg aldri hadde tenkt på før.
Hester er noen merkelige dyr på den måten at de er så følsomme at de kan kjenne en flue lande på kroppen, men likevel kan de være svært fysiske og brutale med hverandre. I nesten alle tilfeller hvor hester møter hverandre for første gang vil det være en eller annen form for fysisk interaksjon, og etter en stund vil det bli harmoni i en flokk. Så hestene selv virker jo ikke til å ha store problemer med å være fysiske med hverandre. Likevel er jo vi smartere (kan vel av og til diskuteres) og burde ikke trenge å synke ned på dette nivået.
Jeg var heller ikke så opptatt av å trene hest på bakken på den tiden, jeg var mer opptatt av å ri. Når hestene var vanskelige å stoppe så dro jeg bare hardere i bittet og hjalp ikke det så rykket jeg eller lagde sagebevegelser med det. Om hestene var vanskelige å sette i gang så sparket jeg hælene mine så hardt jeg kunne inn i siden på dem. Men, ikke på noe tidspunkt tenkte jeg på at dette i teorien også var vold. Jeg hadde selv blitt slått mye som liten, men aldri hadde noen sittet oppå meg og dradd meg i munnen eller dunket meg i siden. Jeg hadde ikke noe forhold til det annet enn å ha vokst opp i en verden hvor man ble vist og fortalt at slik skal man stoppe en hest og slik skal man starte en hest. Virker det ikke så gjør det hardere til det virker. Men, hva er egentlig forskjellen på å slå, dra i munnen og sparke i sidene? Ingenting. Alt dette kan gjøre vondt med høy styrkegrad, men trenger ikke nødvendigvis være det med lav styrkegrad.
Med denne nye forståelsen måtte jeg stille meg selv filosofiske spørsmål jeg aldri hadde tenkt over før. Hvor starter et slag å være et slag? Er det styrkegraden på hvor hardt det gjøres som avgjør om vi kaller det et slag eller et forsiktig dunk? Hva da med å dra i tøyler? Hvor hardt kan man dra før det ikke er greit? Eller å dunke med sjenkler? Dersom svaret på dette er at det er en gitt styrke så burde det vel være mulig å utstyre alle ryttere med noe elektronisk utstyr som kan vise nøyaktig styrkegrad? Så kunne vi kanskje lært oss akkurat hvor mye som var greit og hvor mye som ikke var greit?
Eller kunne dette være individuelt kanskje? Fra hest til hest og rytter til rytter? Da blir det verre å kunne gi noen fasit.. Men, det må da vel være mulig å lage noen faste retningslinjer på dette?
Jeg begynte å se et mønster av urettferdighet som ikke gikk på styrke, men på forståelse hos hest og rytter. Når mennesker dro hester i leietau så tok jeg meg i å studere hvor hardt de dro og om hestene forstod det. Eller hvor hardt de klemte sjenklene, eller hvor hardt de dro i tøylene. Og jo mer jeg så på dette jo mer kjente jeg en frustrasjon på et dypere nivå; når hestene ikke forstod hva som skjedde med dem.
Igjen ble jeg å måtte besøke mine gamle traumer. Jeg kom frem til at volden som ble gjort mot meg var ikke noe jeg kunne styre og kontrollere; det var ingen kommunikasjon, mening eller utvei, kun ren og skjær urettferdighet. Jo mer jeg tenkte over dette så skjønte jeg at det var faktisk ikke slagene mot meg som var det verste, men urettferdigheten i det og jeg følte plutselig mer for hestene som psykologisk blir mishandlet, ikke i styrkegrad, men i behandling av utstyr uten mening slik som å bli leid, dunket med sjenkler, dradd i tøyler uten forståelse osv.
Alt dette fikk meg til å videre tenke på at vi mennesker blir lært opp til å ikke slå fordi vi ikke trenger å kommunisere på denne måten. Vi kan jo tross alt forklare hva vi ønsker muntlig, eller til og med gjøre oss forstått til noen som ikke prater samme språk ved hjelp av tegnspråk. Dette får vi mennesker til fordi vi har en stor hjerne som evner å resonnere oss frem til ting. Vi har logisk tankegang og kan finne ut av ting uten å måtte erfare følgene av å prøve. Men, vi vet jo at hester ikke kan resonnere og tenke logisk, så det må jo bety at hester faktisk må erfare for å lære. Likevel, så føles det ikke veldig etisk riktig å la hester erfare smerte dersom vi kan unngå det? For selv om hester ikke har logisk tankegang så har de jo følelser?
Jeg har alltid vært en følelsesperson og min historie har derfor gitt meg en baggasje slik som det skjer hos alle mennesker. Din baggasje vil gi deg din magefølelse og derfor vil denne variere fra person til person. Noen vil synes det er helt ok å smekke til en hest, mens andre vil synes det er helt forkastelig og synes at alle som kan gjøre noe slikt må være noen sadistiske psykopater. Men, derfor tror jeg at det er så viktig å finne ut av hvorfor du har denne magefølelsen og finne ut av om fornuften sier det samme etter at man har sett alle sider av en sak.
Disse tankene ledet meg til å sette meg inn i læringsteori og få laget noen klare regler for å unngå dyreplageri både fysisk og psykisk. Jeg tror personlig at disse prinsippene kan hjelpe oss best til å selv besvare spørsmål slik som; er det greit å slå en hest? Hvor hardt kan du i så fall slå, når og hvor? Er det greit å piske en hest? Er det greit å dra en hest i munnen? For meg så finner jeg disse retningslinjene til å være svært tilpasningsdyktige for alle mennesker, hester og situasjoner.
Jeg kan med andre ord ikke gi deg noen fasit, men jeg vil oppfordre deg til å søke en.