Malin forteller om en tur som har satt spor hos henne:
Gjennom mine 22 år hvor mye tid er blitt tilbrakt i stallen har jeg heldigvis mange gode hesteminner, men selv om alt til tider føles helt magisk sammen med disse dyra kan ting dessverre også fort gå galt. Jeg tenkte å fortelle om en helt fantastisk tur som endte i et sant mareritt. Jeg kan med hånda på hjertet fortelle at dette er til nå den verste opplevelsen jeg har vært med på.
Jeg var ute på tur med min trofaste følgesvenn, og med et tau rundt halsen hans og lomma full av snacks lot vi hodelaget ligge igjen på salrommet før vi ga oss ut på tur. Det er en helt egen følelse når man galopperer ute på nydelige grusveier og du og hesten blir til en. Alt føltes helt perfekt og jeg husker jeg var i skikkelig lykkerus. Vi red opp i skogen og inn på en ny vei jeg fant, hvor verken meg eller hesten hadde vært før. Vi tuslet stille og rolig rundt og utforsket helt til han ble oppmerksom på noe lengre borte i skogen. Jeg stoppet han så han fikk se seg ferdig før vi tenkte å tusle videre, men så langt kom vi aldri. For å få litt bedre overblikk over hva enn han reagerte på så vred han seg litt og satte ut venstre bakbein mot kanten av stien. Det jeg ikke var klar over var hvor løst underlaget i kanten var. Når han satte ut beinet sitt ga bakken etter slik at vi skled bakover og vipps så satt vi fast i ei dike.
Underlaget i dika var vått og sølete så beina til hesten forsvant nedover mens magen holdt han oppe. Selvfølgelig får han panikk og prøver å reise seg igjen for å komme seg vekk. I det han reiser seg sklir jeg av over bakparten hans. Når han ikke får feste med beina nå heller så tipper han og jeg får hele bakparten over meg. Heldigvis bare fra livet og ned, og heldigvis er underlaget såpass bløtt at beina mine bare blir trøkt ned under søla. Jeg klarer å kravler meg ut av dika og er nå tvunget til å stå helt hjelpesløs å se på hesten min som spreller panisk nede i søla. Jeg er på et ukjent område, helt alene uten mobildekning og det nærmer seg skumring en tidlig september ettermiddag.
I et desperat forsøk på å få han løs prøver jeg å dra han opp etter halsringen, eller i det minste å guide han til et område med mer feste, men til ingen nytte. Han kom seg ikke ut og ble bare mer og mer utslitt. Jeg skjønner fort at jeg er avhengig av hjelp for å få han løs og begynner å lete etter et sted med dekning, men som er nærme nok til at jeg ikke trenger å forlate stakkaren. Jeg får ringt til mamma med et mobilsignal som såvidt når igjennom. Hun skjønner alvoret og hun og pappa drar ned på pappas jobb, brannvakta, for å skaffe mer hjelp.
Mens vi ventet på at hjelpen skulle komme husker jeg at jeg fjernet salen og plukket ut alle godbitene som ikke var dekket av søle og satte meg ned i grøfta sammen med han. Her satt vi og gjorde enkle basic triks som smil og kyss. Jeg husker det roet meg godt ned, og hesten virket også til å roe seg mer av å få noe annet å tenke på.
Med god hjelp fra brannvesenet, stalleiere og familie klarte vi å vri, dytte og vende på det stakkars dyret slik at vi fikk lurt inn et seil under magen hans. Dette var ikke uten risiko derimot. Vi hadde ikke sjans til å verken se eller kjenne beina hans eller hvilken retning de gikk i så det var flere ganger vi tenkte at nå går det enten bra eller så knekker han hofta. Når seilet endelig var på plass og hesten lå greit til fikk vi løftet han opp med traktor. Etter å ha ligget og kjempe i kald, våt søle i over 2 timer var han så sliten at det virker som han hadde gitt opp. Han bare hang og dinglet i luften, og når vi prøvde å sette han ned igjen på stien knakk bare beina sammen under han.
Heldigvis fikk han samlet seg og jeg fikk leid han hjem igjen. Han var stiv og støl i kroppen i et par uker etterpå, men det vel et av de bedre utfallene man kan håpe på.
Selv om dette endte godt for oss begge merket jeg at hendelsen har gjort stort inntrykk på meg. Dette er nå 4 år siden og jeg unngår fortsatt å ri over blaute partier for alt det er verdt med mindre jeg kjenner underlaget. Det tok også lang tid før det sluttet å knyte seg i magen bare hesten sank ned til koden i litt gjørme etter et skikkelig regnvær.
- Malin Høyland