Det var en hvilken som helst annen dag i en ti år gammel gutts liv. Solen skinte og det var få bekymringer der jeg var på vei hjem til gården etter å ha vært på tur i skogen, noe jeg som regel alltid gjorde. For det å vokse opp på landet gjorde at man hadde veldig mye tid å fylle. Det var lang vei til kamerater og derfor mye tid på egenhånd som gjorde at man måtte være kreativ og fylle opp tiden med ting på alene for å ikke kjede seg. Min hobby var å spille gitar eller å gå turer i skogen, og nesten hver helg tilbrakte jeg med å sove under åpen himmel.
Da jeg begynte å nærme meg gården fikk jeg øye på min lillesøster som satt oppå den lille ponnien hun hadde hatt i ett års tid. Ponnien stod helt stille og nektet å bevege seg en meter, selv om min søster satt oppå der og dunket bena sine febrilsk inn i siden på hesten som ikke enset hennes desperate forsøk på å få den til å gå. “Å, ditt dumme øk!” skrek hun til ponnien som hadde fått det passende navnet Trollet. Trollet ble etterhvert lei av min søsters skrik og spark og bestemte seg for å rulle seg for å bli kvitt dette irriterende vesenet. Min søster fikk kastet seg av i siste liten og ble bare enda mer oppgitt av dette. “Å, jeg gir opp!” skrek hun.
“Hei.” sa jeg da jeg nærmet meg. “Hva står på?” “Det er helt umulig å ri denne hesten.” sa hun. “Han blir bare verre og verre, og nå får jeg ham ikke til å gå i det hele tatt.” “Kan jeg prøve?” spurte jeg. Også jeg som knapt aldri hadde tatt i en hest før. Men, jeg levde jo i min egen fantasiverden hvor jeg var sikker på at jeg kanskje kunne fikse ting uten å ha peiling. Jeg husker spesielt hvordan jeg på den tiden kunne gå bort til personer som stod med hodet ned i motorrommet på en bil og begynne å lete etter feil jeg og. I mitt hode tenkte jeg at jeg skulle finne en eller annen del som hadde løsnet og si noe sånn som “Hvorfor er den løs? Skal den være det?” hvorpå personen skulle sagt noe sånn som “nei, skulle du sett, der fant du problemet” og dermed ville jeg med stolthet ha fikset alt. Selvfølgelig helt bak mål, men slik fungerer en gutts fantasi. Min søster svarte et nølende “ja”, vel vitende om at jeg aldri hadde ridd før. “Hvordan fungerer dette?” spurte jeg. Min søster forklarte fort at hvis man dro i en av tøylene så kunne man svinge, dro man i begge så stoppet hesten og hvis man dunket bena i siden gikk den fremover. Det var nok for meg så jeg satte meg opp og dunket bena i siden på Trollet som selvfølgelig ikke brydde seg noe særlig om det. Jeg dunket litt hardere, så litt hardere før jeg smelte til med begge bena. Da spisset Trollet ørene mot meg og tok et nervøst steg frem. Jeg slappet av med en gang steget kom, men da han frøs til igjen gjentok jeg min prosess med å dunke han i siden. Da begynte han sakte og forsiktig og gå. Jeg slappet av og nøt turen i noen meter før jeg spurte min søster om hvordan jeg fikk ham til å løpe. “Da bare bruker du bena igjen.” sa hun. Jeg gjentok prosessen og jaggu satte hesten over i trav. Vi red en fin liten runde hjem og jeg husker hvor naturlig dette føltes for meg.
Fra den dagen spurte jeg min søster ofte om jeg kunne låne Trollet på tur. Det var en helt ny opplevelse å gå på tur i skogen på denne måten. Det å sitte høyt oppe, med hundrevis av muskler under seg, var en frihetsfølelse jeg aldri hadde kjent før.
Etter den dagen fikk jeg låne Trollet på tur titt og ofte, og det gikk ikke lang tid før det nesten føltes som om hesten var min og ikke min søsters. Dermed gikk tankene mine mot å få meg min egen hest. Jeg begynte å lese meg opp på ridning og kommunikasjon med hest, og var ofte på biblioteket for å leie bøker og filmer. Min mor og min stefar gikk litt motvillig med på anskaffelse av egen hest da jeg var rundt 12 år, mot at jeg fikk meg noen ridetimer. Jeg hadde jo tross ikke lært å ri før, enda jeg hadde ridd rundt på Trollet i flere år.
Min mor hadde en venninne som vi hadde kjøpt Trollet av og hun visste om en hest til salgs ikke for langt unna. I min uvitenhet hadde jeg bare ett krav til hvordan hesten skulle være; den skulle være svart. Men, det var ikke tilfellet med denne hesten, den var hvit. Jeg husker hvordan jeg surmulte på vei opp for å se på hesten, det var jo helt bortkastet, den var jo feil farge. Selgeren kunne fortelle at denne hesten var hatet og mobbet i flokken og ingen likte den, og den likte ingen heller. Og det følte jeg virkelig da jeg satte meg opp, med en gang følte jeg en slags misnøye til meg. Samtidig kjente jeg meg igjen i hesten, for jeg var også mye mobbet og alene.
Da jeg satte meg opp i salen for å prøve den så innså jeg hvor stor den var i forhold til Trollet, også hvor mye fortere den gikk. Jeg travet bortover langs gjerdet og ut av intet tok plutselig hesten en annen retning. Jeg var ikke forberedt på dette og holdt på å flakse ut av salen, men klarte akkurat å henge meg fast. Eieren fortalte at dette gjorde hun ofte for å få folk av, for hun likte jo ingen. Jeg prøvde å trave samme strekning og igjen reagerte hun på samme måten. Dette var helt nytt for meg, aldri hadde Trollet gjort noe slikt, og dette var en større hest, og alt gikk så mye fortere. Men, jeg ble ikke redd, jeg ble bare mer interessert. Så atter en gang prøvde jeg og trave den samme strekningen, og atter en gang dro hesten plutselig en annen retning, men denne gangen var jeg forberedt. Med en gang jeg merket hesten skulle ta en annen retning dro jeg i den ene tøylen hardt og dro henne rett tilbake i kurs. Da ble hesten helt annerledes, og jeg red henne rundt på banen uten problemer. Da var jeg blitt forelsket og skulle ha denne hesten. Den hesten som hatet alt og alle, inkludert meg, og som var feil farge. Min mor og stefar var tvilende til dette, det var jo tross alt den første hesten vi så på, men jeg var nå blitt fast bestemt på at dette var den riktige hesten. Min stefar fikk forhandlet frem en god pris og avtalte i tillegg at jeg skulle jobbe på gården til bonden en måneds tid mot ridetimer før det ble noe kjøp.
Min arbeidsperiode hos bonden ble noe av det viktigste i mitt liv. Ikke fordi jeg fikk så mange ridetimer, men for vennskapet jeg fikk til ham og for alt jeg lærte på egenhånd. Jobbingen var hard for en liten gutt og ridetimene få. Men, jeg lærte masse på egenhånd. Ri kunne jeg gjøre så mye jeg ville i mellom arbeidsøktene, og stort sett lærte jeg å ri av å spørre hvordan jeg skulle gjøre ting for så å legge ut på tur på egenhånd og teste det ut. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg falt av hesten, og når jeg ser tilbake på dette er det utrolig at jeg slapp fra det med så få skrammer som jeg gjorde. Når noen av jentene dro på tur var jeg ikke sen om å bli med, og hesten min, som ikke likte meg eller noen andre, ble mer og mer ridbar. Men, det var først da jeg fikk henne hjem at den store magien skjedde. Trollet hadde vi solgt så det eneste selskapet hesten min hadde var sauene den stod med. De var tydeligvis av ingen interesse, for hesten var aldri å finne med dem. Den dag i dag ser jeg ikke på det å ha en hest alene som en god ting, for de er flokkdyr. Men, for denne hesten skjedde det en stor forandring i begge våres liv. Vi to ble en flokk, en veldig liten en på to individer, men det var bare oss. Vi knyttet et veldig spesielt bånd, og jeg hadde aldri noen problemer med å ri henne. Vi dro hver dag på tur, noen ganger for å sove ute i skogen. Jeg red henne til butikken, jeg red henne for å besøke mine besteforeldre og jeg red henne når jeg hadde venner på besøk. Hesten var alltid med. Og hver dag la jeg meg, i en hengekøye jeg hadde hengt opp i stallen hennes, og spilte munnspill for henne. Dette gjorde jeg også av og til når jeg red. Det virket som det hadde en beroligende effekt på henne. Og etter kun en kort tid, kunne jeg ri henne bare med tanke, uten å bruke tøyler eller hjelpemidler. Om det faktisk var ESP som var grunnen til at hesten gjorde det jeg tenkte, eller om jeg jeg gjorde små ubevisste signaler, vites ikke, men faktum var at hesten gikk der jeg tenkte. Hver dag gikk jeg inn i innhegningen og ropte på henne og hun kom løpende til meg. Jeg var forelsket og følte meg elsket. Derfor pleier jeg å si at min første forelskelse var i en hest.
Min stefar og jeg hadde ikke et veldig godt forhold. Han var en gnien og uvitende mann når det kom til hestehold og jeg ble nektet å gi hesten den maten den trengte. Hvis jeg prøvde å ta dette opp med ham fikk jeg juling, og den siste gangen jeg tok det opp ble jeg kvalt og banket opp etter ett tre til jeg blødde og nesten besvimte. En dag ble jeg oppringt av den tidligere eieren som hadde vært innom for å se hvordan hesten hadde det. Hesten var helt utsultet, og man kunne tydelig se dens ribben. Han fortalte meg at han hadde vurdert å ringe dyrebeskyttelsen, men av hensyn til meg ville han la være dersom han fikk hesten tilbake. Jeg gråt når jeg pratet med ham, og fortalte at jeg ønsket kun hestens beste. Bonden kom allerede samme kveld og jeg hjalp ham å laste hesten og knakk sammen da jeg så ham kjøre avgårde med henne. Hun var min første kjærlighet og jeg vil alltid huske denne hesten som noe spesielt i mitt liv. Jeg hadde skikkelig kjærlighetssorg.
Jeg flyttet fra min mor og min stefar etter denne episoden til min biologiske far. Fikk nye venner og etter noen år ble jeg en dag ringt opp av broren til en venn av meg. Jeg hadde bare møtt Johnny ett par ganger før, og vi hadde blant annet pratet om hest, ridning og overnatting ute med hest. Han drev egentlig et datafirma og hadde jobbet med programmering hele sitt liv, derfor ble jeg overrasket over at han ringte meg og fortalte at han hadde blitt lei av jobben for en stund siden, og hadde begynt å jobbe på en rideskole som ble drevet av noen venner av ham. Han fortalte så at rideskolen skulle arrangere en rideleir på ett område de hadde leid, hvor ingen var kjent. Han hadde påtatt seg oppdraget med å bli kjent i området, og lurte på om jeg ville være med. Jobben var ikke betalt, men vi fikk utdelt hver vår hest og proviant nok til å tilbringe en uke der ute. Jeg syntes dette hørtes fantastisk ut og ble selvfølgelig med.
Det er utrolig hvor fort man får knyttet et bånd til en hest når man tilbringer en uke med den, og er rundt den stort sett hele tiden. Vi red flere timer hver dag og om natten hadde vi hestene gjerdet inne rett ved siden av campen vår.
Etter denne turen fikk også jeg jobb der Johnny var ansatt. Jeg ble brukt til alt mulig, men det beste var at jeg fikk lov til å gjøre hva jeg ville med alle hestene på fritiden. Så igjen begynte jeg å studere bøker og filmer om hester. Jeg førte loggbøker og testet ut flere teorier på hestene. Hver gang jeg ble fortalt et triks eller en påstand måtte jeg ut å teste det. Men, det virkelige gjennombruddet for meg skjedde da det ble arrangert ett kurs med en av Norges beste hestetrenere på stallen; Roger Sundet.
Roger var en mann som virkelig forstod hva som skjedde og hadde muligheten til å forklare det, i motsetning til meg som bare hadde et talent og følte ting mer enn jeg kunne forklare dem. Johnny og jeg var med på kurset og jobbet i mellom timene, og tilfeldigvis ble Roger, Johnny og meg satt til å sove i samme lavvo, som var det stallen hadde å tilby av overnatting. For vår del kunne det jo ikke vært bedre, da vi elsker friluftsliv, og praten gikk ut i de sene nattetimene rundt bålet. Vi sang, spilte gitar og munnspill, og pratet om hester. Vi ble så gode venner med Roger at han inviterte oss opp på western senteret sitt. Der har jeg siden vært mange ganger, og vårt forhold er blitt et sterkt vennskap med mange gøye opplevelser og historier. Den senere tiden har Roger og meg også samarbeidet og holdt kurs sammen. Men, Roger var en stor nøkkel for å få brikkene til å falle på plass for meg.
Jeg begynte etterhvert å jobbe på nok en rideskole, hvor jeg også kunne fortsette mitt arbeid med å trene forskjellige hester og føre loggbøker. Folk begynte å spørre meg om å hjelpe dem med hestene sine og jeg fikk noen oppdrag nå og da som jeg utførte gratis for å tilegne meg erfaringer. Tilfeldighetene ville det slik at TVNorge fikk nyss om hva jeg drev på med og allerede som 17 åring var jeg på riksdekkende tv.
Etter dette begynte jungeltelegrafen virkelig å gå og den går fremdeles, men slik startet det hele.