Ofte når jeg er på reise blir det mye dødtid og venting. På en av mine mange reiser skulle arrangør ha innslipp på stallen sin og jeg spurte om det var noe jeg kunne hjelpe med? Jeg kunne godt hjelpe til og fikk utdelt noen leietau og forklart hvilke hester som skulle hvor. Men, den ene hesten ble nærmest gitt meg som en utfordring.
Jeg ble forklart at denne hesten hadde vanskeligheter med å gå gjennom porter og dører, så flere av oppstallørene kviet seg for å leie denne hesten inn. Av og til kunne den være vanskelig å fange og det kunne være kjempevanskelig å ta grime både på og av. Dette var fredagen så kurset hadde egentlig ikke begynt og jeg hadde ingen planer om å begynne å jobbe med denne hesten, min oppgave var bare å få denne hesten fra paddocken sin og inn i boksen, uten at noen av oss skulle bli skadet.
De andre så forbløffet på meg da jeg leide hesten inn uten problemer og tok av grimen uten noe særlig styr. Hvorfor fikk ikke jeg de vanlige, store reaksjonene? Var det noe magisk med meg? Selvfølgelig ikke. Alt jeg gjorde var svært kalkulert. Når det kommer til å håndtere hester som har et problem, uten å skulle fikse problemet, så er det om å gjøre å ikke trigge problemet. Det er stor forskjell på å ikke trigge et problem å på å fikse et problem. Mange tror dessverre at de har løst et problem ved å ikke trigge det, men atferden vil alltid ligge “å lure under”. Man har simpelt sagt bare overskygget og unngått problemet. Og det å forstå hvorfor og hvordan er et stort verktøy som kan være lurt å ha med seg i ryggsekken.
Jeg visste at hesten var vanskelig å fange, så jeg visste umiddelbart at den mest sannsynlig ville være usikker på en fremmed person i paddocken. Derfor brukte jeg lang tid på å “spørre” hesten om den heller ville hilse på meg fremfor at jeg gikk mot den og skremte den. Jeg begynte å lese hesten allerede på vei inn porten. Hesten sperret opp øynene og hevet hodet som om den var klar til å stikke, så jeg pauset litt og fokuserte på min egen pust. Jeg ville ha lav puls og ikke virke som noen trussel. Jeg lot hatten min sperre for blikket mitt slik at jeg kunne se hesten, men den så ikke mine øyne. Da hesten nedregulerte gikk jeg ikke rett mot hesten, men i en vinkel litt bort slik at den måtte snu seg mot meg. Jeg brukte hesten nysgjerrighet til å ville hilse på meg og strakk ut hånden min slik at den kunne få lukte på meg. Hånden min var flat og jeg sørget for at det var bakhånden den fikk. Jeg lot den få ganske god tid til å nedregulere og da den var rolig nok tok jeg bestemt, men rolig, tak i grimen og holdt hesten fast slik at jeg kunne få klipset på leietauet.
Jeg hadde plukket ut det lengste leietauet til denne hesten og gikk tydelig og bestemt mot porten slik at hesten fikk en sterk energi å følge. Jeg så aldri på hesten, men viste rolig og tydelig at den kunne følge meg. Jeg åpnet porten fullstendig så fort jeg kunne uten og stresse og gikk rett ut. Leietauet holdt jeg bare tak i enden på, slik at hesten fikk masse tau og ikke trengte å føle seg verken klaustrofobisk, fanget, eller på noe som helst vis tvunget til å følge. Jeg bare gikk rett ut av porten og litt til siden slik at hesten fikk masse plass og gikk rett mot stallen. Jeg passet på å posisjonere meg slik at hesten heller ikke kunne løpe meg ned dersom den bestemte seg for å løpe gjennom porten.
Hesten fulgte meg helt fint da den fikk både plass og tid til å evaluere selv. Mine bestemte skritt, mitt kroppsspråk og retning gav hesten en følelse av en trygg energi den kunne følge. Så da vi kom til stalldøren gjorde jeg det samme; jeg gikk tydelig, uten nøling, gjennom døren og gav hesten masse plass. Da vi så kom til boksdøren gjorde jeg det samme.
Vel inne i boksen brukte jeg god tid på å stryke hesten på halsen og hodet frem og tilbake, hele tiden med fokus på å lese hesten. Reagerte den negativt på hånden min førte jeg den umiddelbart tilbake til et sted jeg visste den godtok å bli strøket på. Med denne gradvise tilnærmingen kunne jeg tydelig vise hesten at jeg skulle ta av grimen og den hadde allerede fått en del tillit til meg så det lot seg gjøre uten særlige problemer.
Jeg har mange flere lignende historier, men jeg håper dere ser forskjellen på å unngå problemene slik som her eller å jobbe med dem. Jeg gjorde aldri noe for å prøve å fikse atferden til denne hesten, jeg bare simpelthen unnlot å gjøre det som ville trigge problemene. Dette gav tillit og førte til at hesten stolte nok på meg i nuet til at jeg kunne gjennomføre min oppgave, men det vil ikke løse denne hestens problemer med triggerne.