Når man holder på med hest må man av og til gjøre ting man ikke vil. Til tider fordi vi syntes det er litt skummelt. Jeg husker da jeg var yngre og overnattet hos ei venninne så la jeg merke til at hun hadde et bilde på veggen hvor det sto "never try, never know". Jeg husker jeg tenkte en del på hva som stod og hva det egentlig betydde.
Teksten i seg selv var jo nokså rett frem, men når jeg tenkte over det så innså jeg hvor mange gode opplevelser eller gyldne muligheter jeg kan ha gått glipp av bare fordi jeg ikke prøvde.
På denne tiden hadde jeg en ponni som jeg egentlig hadde blitt litt redd for, hun hadde bukket en del med meg tidligere og jeg synes det var litt skummelt å ri. Skritt gitt fint, men var ikke særlig glad i å trave eller galoppere. For å få tilbake motet tenkte jeg mye på bildet til venninna mi. "Hvis jeg aldri galopperer noe mer med ponnien min vil jeg heller aldri vite hvor fint det kjennes". Etter å ha sett for meg hvor fint det kanskje var så måtte jeg bare prøve. Først trav og så galopp. Jeg begynte i oppoverbakker da dette kjentes mest trygt ut. Etter hvert på flatmark. Spesielt galopp på flatmark husker jeg var veldig skummelt. Det var ikke den samme tryggheten om at hun kom til å stoppe, men hun både fattet fint og stoppet når hun fikk beskjed om det.
Gradvis galopperte vi på lengre og lengre strekker og det gikk fortere og fortere. Jeg storkoste meg og begynte etter hvert å eksperimentere med litt mer krevende terreng med trange stier og steiner og røtter som stakk opp fra bakken. Her skulle det også galopperes.
Hver gang jeg ble litt usikker så gjentok jeg sitatet for meg selv før jeg ga hesten frie tøyler og ba om galopp. Det gikk alltid fint og jeg ble bare mer og mer selvsikker på at meg og ponnien min greide hva enn vi ville! Alt vi gjorde føltes bare trygt og gøy, og hadde det ikke vært for at venninna mi hadde dette bilde sitt på veggen hadde jeg kanskje ikke holdt på med det jeg gjør i dag.
- Malin Høyland